Fortellinger i media

Media er full av fortellinger. I noen medier, som filmer, er fortellingen helt dominerende. De fleste reklamefilmer er også fortellinger. I radio e

r fortelling bare en av mange sjangere som blir brukt. På fjernsyn er det et sted midt i mellom. Her vi finner vi mange fortellinger som er utrykket i mange forskjellige former: komedier, tv-serier, spillefilmer, osv. Bokmedia inneholder fortellinger som romaner, noveller, og lignende.

Siden fortellinger er så vanlig og finnes i så mange former i all media, kan vi kalle det for ei kulturell grunnform. En måte å utrykke seg på som går på tvers av medium og sjangrer. 

I følge Aristoteles skal en fortelling inneholde en begynnelse, en midtdel og en slutt. Denne meningen fremmer han i boka om diktekunsten. I begynnelsen skal karakterene introduseres. I midtdelen får vi konflikten, og vi får vite målet me

d hendelsen. Stedet fortellingen foregår skal i følge Aristoteles også beskrives i midtdelen, i motsetning til moderne fortellinger hvor hele historien gjerne starter med en miljøskildring. I midtdelen følger så hendelsene som skjer og en konflikt. På slutten får vi vite konsekvensene av hendelsen og vi får, igjen i følge Aristoteles, en løsning. Dette er også i moderne fortellinger varierende, hvor man gjerne avslutter med en åpen slutt. Denne modellen brukes som en oppskrift på hvordan en fortelling vanligvis ser ut, og hvordan den bør se ut. En modell som dette kalles vi normativ, dette fordi den inneholder normer og regler på hva som er ei god fortelling. En deskriptiv modell derimot, skildrer bare hvordan fortellingen tar form. 

Det finnes mange brudd på Aristoteles sin teori. Jean-Luc Godard laget sin egen vri. Han var enig i at en historie hadde en begynnelse, hoveddel og slutt, men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. På denne måten bryter Jean-Luc forventingene til personen som leser/hører/ser fortellingen. Brudd på modellen anses som kunst, men det er fremdeles ikke bra kunst alt som blir brutt. Filmen Brokeback Mountain som kom ut i 2005 er et bra eksempel på kunst, selv om modellen blir fulgt. 

Det finnes mange forskjellige typer fortellinger på TV.
Serier er den første av grunnserier som går på fjernsyn. Serien er bygd opp etter et fast persongalleri, og hver episode har en avslutning. Eksempler på dette er Alle elsker Raymond og Ally McBeal. Veldig mange detektivepisoder er også bygd opp på denne måten som CSI.

Mange krimserier er basert på et miniserie konsept, populært kalt føljetong. Dette er den andre av grunnserier som blir brukt på fjernsyn, ved siden av serier. Mange av Unni Lindell sine bøker er for eksempel blitt dramatisert og sendes i påsken som påskekrim. En slik krimserie går som regel over ca. 4-6 episoder.

Den mest brukte er en kombinasjon av føljetong og serier. Dette er måten som blir brukt på de fleste serier som går over flere episoder, gjerne flere sesonger. Her er det en konflikt i hver episode som blir løst på slutten, mens det fremdeles er større konflikter som går over flere episoder, dette gjerne kjærlighetsproblemer, jobbproblemer, eller lignende. Noen episoder har flere konflikter i en episode. Der blir noen løst, mens noen venter med å bli løst til neste episode. Det dannes dermed en såkalt Cliff-henger som gjør seeren nysgjerrig og villig til å følge med på neste episode. Et bra eksmpel på dette er serien Frustrerte Fruer.

Kanon kommer fra gresk og betyr målestokk eller rettesnor. Begrepet blir brukt i religiøs sammenheng om de skriftene som er med i Bibelen. I denne sammenhengen er kanon ei rettesnor for hvordan en fortelling bør se ut. Vi bruker begrepet ”Den kanoniske fortelling”. Fortellingen inneholder da alle de elementene vi forventer at den skal. Om et av elementene mangler, vil fortellingen bryte med forventningene vi hadde, og følger dermed ikke den kanoniske fortelling. 

Det å ha evnen til å skape spenning, innlevelse, latter og gråt i en fortelling er en viktig egenskap om du er filmskaper, forfatter eller forteller. Alt avhenger av hvordan historien blir fortalt. Det finnes normer og triks for dette, og disse er en del av dramaturgien i fortellingen. Amerikansk film, Hollywood filmer, har vært en modell for nesten alle andre spillefilmer. Dermed har også Hollywood-filmen vært en dramaturgimodell for som en film er korrekt eller galt laget. Den klassiske Hollywood-filmen har en dramaturgimodell som lager en spesiell spenningskurve. Denne blir også kalt ”aristotelisk” modell fordi den brygger på samme prinsipper og teorier som Aristoteles hadde om fortellinger. Filmen starter dra med en introduksjon, anslag og presentasjon. Den fortsetter med fordypning og opptrapping til spenning, så kommer klimaks, vendepunkt og the point of no return. Filmen avsluttes med en løsning av konflikten. Et viktig poeng i dramaturgien er å styre den informasjonen tilskuerne får. De skal få akkurat så mye informasjon som er nødvendig for å skape spenning. Det tilskuerne får vite gjør at de får en forventning eller en hypotese om hva som kommer til å hende. Dette blir enten avkreftet eller realitet. Man kan altså bruke suspense eller suprise.
En annen teknikk er å bruke set-up og pay-off. Om det blir vist fram et gevær i første akt, vet tilskuerne at det vil komme tilbake senere i filmen.