Nye medium og globale perspektiv 2000-....

1)    Fra 1995 kom norske aviser etter hver i internett-utgaver. I første omgang fikk de nye webavisene lite å si for papirutgavene, men fra 2005 opplevde de store løssalg avisene som VG og Dagbladet stolte fall i opplaget.

2)      Innvandrere tilpasser seg i stor grad norske medievaner. Resultatet fra ei undersøkelse som ble lagt fram, høsten 2005, viser at ikke-vestlige innvandrere i Norge var ivrige avislesere, de så mye på TV og brukte internett aktivt. Men de brede nasjonale kanalene, som NRK og TV2, hadde lavere oppslutning blant innvandrere enn TVNorge og TV3. NRK-kanalene på radio, og P4 har problemer med å nå ut til det flerkulturelle Norge. 

Monologoppløsning og nye aktører 1980-2000

1)      Mediepolitikk dreier seg om hvem som skal styre medieutviklingen. Skal det være de som eier media, de som arbeider der, de som bruker media, eller politikerne? Et sentralt mål for mediapolitikken i Norge har vært å bruke media til å styrke demokratiet. Ønske har vært at alle grupper skal få fram budskapet sitt og slik styrke ytringsfriheten. Tilsvarende har et variert innhold i media vært serr på som viktig for å få fram et mangfold, eller det vi kaller pluralisme. Like sentralt er tilgangen til media, alle skal ha rett til informasjon. Et sentralt mediepolitisk mål har også vært å bevare de sosiale normene i samfunnet. Det har vært en tendens til at nye medium har måtte rette seg etter reguleringer, som ved kinoloven fra 1913 og kringkastingsloven fra 1933. Med innføring av pressestøtte i 1969 var også aviser utsatt for ei direkte regulering i nyere tid.

2)      Når monopolet falt i fikk TV2 rettigheter til å sende på Norsk TV. Dette skjedde i høsten 1992. TV2 ble en kommersiell allmennkanal. Dermed fikk Norge, som mange andre europeiske land, det kringkastingssystemet som blir kalt duopol.

3)      Kommersialisering vil si at noe får et forretningsmessig preg. Den første kommersielle nordiske tv-kanalen var TV3. Den ble opprettet i 1987. Kommersielle kanaler fikk ikke inn penger fra tv-lisenser, men fra reklame.

4)      Når vi snakker om duopol finnes det bare to aktører som sender side om side. I media er dette altså en konkurranse mellom to kringkastingsaktører.

5)      Fra midten av 1980-årene og fram til tusenårsskiftet fikk noen eiere hånd om det meste av avismarkede. De kjøpte opp småaviser, og lignende. 

Tv i medielandskapet 1960-1980

1)      Norsk fjernsyn var i 1960 offisielt åpnet med taler fra både kongen og statsministeren. Prøvesendinger hadde det vært siden 1954, og i østlandsområdet var sendingene alt godt etablert. NRK hadde allerede i kringkastingsloven fra 1933 fått enerett til å drive kringkasting av både lyd og levende bilder. Når virksomheten var i gang, gikk utviklingen fort. I 1974 passerte tallet på tv-lisenser en million, slik som tallet på radiolisenser hadde gjort i 1960.

2)      Alt før fjernsynet kom til landet var radiolyttingen i endring. Med bilradioer og reiseradioer kunne man høre radio der en måtte ønske det, og gjerne samtidig som man kjørte bil, stelte i hagen eller solte seg på stranden. Radioen ble en sekundæraktivitet! Det kom gradvis lettere programmer på radio, i stedet for så høytidelig som de hadde vært før. Programmet Reiseradioen kom for første gang på lufta i sommeren 1963, og i 1965 fikk magasinet en permanent plass under navnet Nitimen. De la også inn mer ressurser på de tidspunktene da publikum var tilgjengelig for radiolytting.  

3)      TV var et medium som nådde ut til alle med de samme programmene. Det inneholdt alt fra alvorlige teaterstykker til publikumsvinnere som Melodi Grand Prix. NRK presenterte gjennom sin såkalte public service broadcasting, etter mønsteret fra BBC i Storbritannia, en blanding av finkultur og populærkultur der folkeopplysning stod sentralt.  Tonen ovenfor publikum ble gradvis mer uformell.

4)      Politikk fant litt etter litt sin plass i debattprogrammene i fjernsyn og i den daglige dekningen. Slik ble den politiske offentligheten mer synlig. På mange måter var den politiske arenaen flyttet inn i fjernsyn. Politikerne ville først ikke ha fjernsynskameraer inn i stortinget, men under den politiske krisa som fulgte av kjølevannet av Kings Bay-saken i 1963 fikk pressen likevel direkteoverføring fra stortingssalen. Partiavisene møtte politikken i fjernsynet fra sitt eget politiske ståsted. I spaltene ble det kjempet som hvordan de politiske programmene skulle bli oppfattet av seerne. Båndene til de politiske partiene ble svakere og det ble færre rene partiaviser. Den nye generasjonen journalister var preget av studentopprør og protestopprør. De hadde også gjerne journalistisk utdanning. Litt etter litt ble den profesjonelle integreringen viktigere enn partipolitiske interesser. Lojaliteten gikk fra partier og over til leserne. I 1960-årene ble landsmøte til de politiske partiene åpnet for pressen, og med den såkalte offentligloven (1970) fikk man styrket retten allmennheten hadde til innsyn i den offentlige saksbehandlingen. 

Media i krig og fred 1940-1960

1)      Den tyske okkupasjonen av Norge fikk dramatiske og direkte konsekvenser for media. Sensur ble innført, og aviser, radio og film ble gjort om til propagandamiddel. Folk kunne ikke lenger stole på det de hørte i media. Resultatet ble illegale aviser.

2)      Okkupasjonsmakten etablerte sitt eget medium. I sommeren 1941 ble det satt i gang lydfilmavisa med nyhetspropaganda. Etter hvert var det montert egne høytaleranlegg i en del byer. De var plassert utendørs og i restauranter, kafeer og venterom, og de formidlet NRKs radiosendinger sammen med taler og appeller. Slik ville regime nå fram til et norsk publikum uten radioer. Plakater var også benyttet aktivt i propagandakampen.

3)      Filmavisa var et fast innslag på norske kinoer fram til og med 1963. Alt i 1946 kom det tre spillefilmer som hadde krigen som tema, det var ”Vi vil leve”, ”to liv” og ”Englandsfarer”. Okkupasjonsfilmene var gjerne halvdokumentariske. ”Kampen om tungtvannet” der sabotørene spilte roller som seg selv, satt publikumsrekord i 1948. Også rene dokumentarfilmer som skildrer krigen og frigjøringen var på plass så snart okkupasjonen var over.

4)      Rundt 1950 ble de første pressefotografene ansatt. Bilder ble mer og mer vanlig i aviser. Ukeblader hadde sin storhetstid på 1950 tallet. I 1953 var det samlede opplaget for ukeblader det tredoblede av hva de hadde vært i 1939. De store familiebladene Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad dominerte markedet. Alle kvinners Blad var det største av de bladene som rettet seg mot et bestemt publikum. I 1951 kom Vi Menn, og i 1957 Det Nye.