Media i mellomkrigstiden, 1920-1940.

Staten kjøpte opp kringkastningsstasjonene til Bergen, Tromsø, Ålesund og Kristiania. I 1933 var Norsk Rikskringkastning etablert gjennom en egen lov. Sli ble radio et offentlig monopol, regulert gjennom kringkastningsloven.

Den første norske spillefilmen het ”Fiskerlivets farer” og ble trolig laget i 1906. Dette var en kort og enkel film om en fisketur. I årene som fulgte ble det laget en håndfull lengre spillefilmer. Handlingen i disse var løst sammensatt og det filmatiske var lite utviklet. I filmen ”Historien om en gutt” fra 1919 finner vi en mer engasjerende måte å fortelle en historie på. Filmene ble gradvis bedre og flere og de norske filmene var populære blant publikum. Fante-Anne fra 1920 innleder en nasjonalromantisk periode i norsk film. Denne filmen ble spilt inn i miljøet på Vågå (på location), og handlingen var hentet fra det gamle bygdesamfunnet. Filmen ble en stor suksess, og snart kom det flere slike produksjoner. Den første lydfilmen kom i 1931 og het ”Den store barnedåpen”, av Tancred Ibsen. En av konsekvensene av lydfilmen var at norsk film ble mer norsk. Den fellesnordiske merknaden for stumfilm forsvant da filmene fikk nasjonal dialog og musikk. Med lydfilmen var det også mindre bonderomantikk og mer fokus på samtida. Stumfilmen var snart et tilbakelagt stadium. I løpet av få år hadde alle faste norske kinoer installert lydutstyr.
Kommunene hadde gjennom kinoloven litt etter litt overtatt kinodriften. I 1917 hadde de etablert Kommunale Kinematografers Landsforbund, KKL. Organisasjonen opprettet i 1932 produksjonsselskapet Norsk Film A/S for å møte de nye utfordringene med lydfilmen og bygde et moderne filmatelier på Jar utenfor Oslo. Kinodrift hadde lenge vært brukt til å skaffe kommunene inntekter til andre formål, men gradvis gikk noe mer av overskuddet til produksjon av nye filmer. Slutten av 1930-tallet var en gullalder for norskprodusert film, med klassikere som ”To levende og en død”, ”Fant” og ”Gjest Baardsen”. Alle var signerte regissør Tancred Ibsen, som var en av de flittigste brukerne av de nye produksjonslokalene til Norsk Film A/S.