Tv i medielandskapet 1960-1980

1)      Norsk fjernsyn var i 1960 offisielt åpnet med taler fra både kongen og statsministeren. Prøvesendinger hadde det vært siden 1954, og i østlandsområdet var sendingene alt godt etablert. NRK hadde allerede i kringkastingsloven fra 1933 fått enerett til å drive kringkasting av både lyd og levende bilder. Når virksomheten var i gang, gikk utviklingen fort. I 1974 passerte tallet på tv-lisenser en million, slik som tallet på radiolisenser hadde gjort i 1960.

2)      Alt før fjernsynet kom til landet var radiolyttingen i endring. Med bilradioer og reiseradioer kunne man høre radio der en måtte ønske det, og gjerne samtidig som man kjørte bil, stelte i hagen eller solte seg på stranden. Radioen ble en sekundæraktivitet! Det kom gradvis lettere programmer på radio, i stedet for så høytidelig som de hadde vært før. Programmet Reiseradioen kom for første gang på lufta i sommeren 1963, og i 1965 fikk magasinet en permanent plass under navnet Nitimen. De la også inn mer ressurser på de tidspunktene da publikum var tilgjengelig for radiolytting.  

3)      TV var et medium som nådde ut til alle med de samme programmene. Det inneholdt alt fra alvorlige teaterstykker til publikumsvinnere som Melodi Grand Prix. NRK presenterte gjennom sin såkalte public service broadcasting, etter mønsteret fra BBC i Storbritannia, en blanding av finkultur og populærkultur der folkeopplysning stod sentralt.  Tonen ovenfor publikum ble gradvis mer uformell.

4)      Politikk fant litt etter litt sin plass i debattprogrammene i fjernsyn og i den daglige dekningen. Slik ble den politiske offentligheten mer synlig. På mange måter var den politiske arenaen flyttet inn i fjernsyn. Politikerne ville først ikke ha fjernsynskameraer inn i stortinget, men under den politiske krisa som fulgte av kjølevannet av Kings Bay-saken i 1963 fikk pressen likevel direkteoverføring fra stortingssalen. Partiavisene møtte politikken i fjernsynet fra sitt eget politiske ståsted. I spaltene ble det kjempet som hvordan de politiske programmene skulle bli oppfattet av seerne. Båndene til de politiske partiene ble svakere og det ble færre rene partiaviser. Den nye generasjonen journalister var preget av studentopprør og protestopprør. De hadde også gjerne journalistisk utdanning. Litt etter litt ble den profesjonelle integreringen viktigere enn partipolitiske interesser. Lojaliteten gikk fra partier og over til leserne. I 1960-årene ble landsmøte til de politiske partiene åpnet for pressen, og med den såkalte offentligloven (1970) fikk man styrket retten allmennheten hadde til innsyn i den offentlige saksbehandlingen.